Jeg inviterer alle mine gamle følgere til å følge min nye blogg! Velkommen til kontrastbloggen!

Min tredje bokutgivelse, en slags dagbok

"MIN VEI" er kommet. Under her kan du lese hvordan jeg opplevde bokutgivelsen.

Da jeg sendte inn førsteutkastet av boka mi, skrev jeg følgende: "I Norge finnes det ca. 8000 personer med diagnosen Parkinson. Det finnes svært lite norsk litteratur om denne sykdommen".

I boken "Min vei med Parkinson på slep" har jeg skrevet ned mine tanker rundt det å få en slik diagnose. Jeg beskriver min vei, fra å være i full jobb og fram til at jeg ikke greide å jobbe lenger. Jeg skriver om mitt møte med trygdevesenet, og om den jobben en selv må gjøre før en greier å akseptere en slik diagnose. Det meste jeg skriver er mine egne erfaringer med en diagnose som forandret livet mitt."

***

I dag kom en kasse med ferske bøker inn gjennom døra. I byen var det satt opp plakat om lørdagens bokutgivelse. Og jeg var innom min gamle arbeidsplass for å drive litt reklame.

***

Plutselig skjer det mye - og nå skjer alt veldig fort! Fikk først den hyggelige beskjeden at prisen på boka var satt ned til 198 kr. Prisen har bekymret meg litt, for de forfattere som er store, får mye mer omtale enn lille meg, og de får anledning til å selge bøkene billige etter hvert også. Så denne nyheten likte jeg.

Bokhandlere og aviser skal kontaktes, og i går ble jeg intervjuet før pressemeldingen skal sendes ut.

***

Jeg må drive litt personlig reklame også, og jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger både på facebook og fra nære venner.
Bokutgivelse er både skummelt og morsomt på en gang. Jeg gledegruer meg til lørdag når slaget skal stå.
I morgen tror jeg at jeg får holde min nye bok i hånda for første gang. Det gir en helt spesiell følelse: Plutselig er en kommet i mål. 

***

Starten på min historie begynte egentlig med at jeg fikk diagnosen Parkinson for seks år siden. Jeg visste ingenting om denne sykdommen, og det folk kunne fortelle, skremte meg, mer enn det trøstet..
Men jeg er slik laget at jeg må vite, og så satte jeg i gang med å lete etter stoff. Det var lite å finne. På biblioteket var det mest bøker for helsepersonell, og om svært syke parkinsonpasienter.

Men jeg var ikke syk, jeg hadde bare plutselig fått en diagnose. For meg betydde dette først og fremst at jeg endelig satt med svarene på "tusen" spørsmål. Jeg ville ikke bli betraktet som en pasient! Jeg ville bare være meg, og jeg var mer enn bare syk. Og nå var jeg på leting.

Jeg skrev ned alt jeg fant ut. Samtidig skrev jeg ned opplevelsene mine. Dette var både på godt og vondt! Jeg opplevde mye leit i en svært tøff periode av livet mitt, men samtidig kjente jeg styrken vokse. Det har den fortsatt med, for heldigvis er jeg velsignet med stahet og vilje.
I dag skinner solen der jeg vandrer framover. Jeg bekymrer meg ikke om hvordan det blir om et år. Ikke om ti år heller, for den saks skyld. Framtiden eier ingen!
Nå er min historie samlet mellom to permer. Ønsket mitt er at den kan være til hjelp for andre kronikere, og at den vil gi litt kunnskap til mennesker som møter oss. Det er godt mulig du møter en med parkinson på din vei! Det finnes 8000 av oss i Norge!

***

Med en gang pressemeldingen om boka mi "Min vei med Parkinson på slep" kom, ble forlaget oppringt av ukebladet "Familien" som ville ha et hjemme- hos - intervju. Jeg måtte jo si ja til det, for jeg behøvde både drahjelp og reklame for produktet mitt. Jeg var veldig spent da dagen for besøket kom. To hyggelige ungdommer dukket opp, og ble i fire timer! Vi spiste nybakt og pratet lenge før fotograferingen tok til. Å bli tatt bilde av, er ikke akkurat det beste jeg vet. men fotografen var flink, så jeg glemte å tenke på utseende og hvordan hårstråene lå plassert.

Denne uka kom bladet i salg. Jeg var utrolig spent da jeg åpnet bladet! Tenk, de hadde spandert hele fire sider på meg og saken min! Bildene lignet absolutt på meg, og best av alt var det at Parkinson -saken hadde fått bred spalteplass. Da er jeg fornøyd! Ingenting er bedre enn at resultatet av arbeidet mitt, blir økt forståelse for denne "glemte" sykdommen. For slik er realitetene: Det er mange som gjemmer seg bort når de får denne diagnosen. Fordi symptomene er så leie...Jeg skulle gjerne vært sykdommen foruten selv, men dette kan en jo ikke styre. Parkinson er kommet for å bli, og selv om den gjør hverdagen lei iblant, så føler jeg meg heldig. Ved hjelp av gode medisiner går livet mitt bra, jeg har fått mange nye, fantastisk fine venner og jeg gleder meg over dagene.

Fra diktsamlingen "Kontraster i mitt landskap"

Valmuen

Valmuen minner om fjellet,

så opprett,

så fri

og så fin.

Den lyser opp i de klareste farger

og står der og nikker med stengelen sin.

Hvis jeg skulle velge en enkelt blomst,

da valgte jeg helt sikkert den

som står der så gavmild og gir fra seg lys

og minner igjen og igjen

om livet

og alt som er vakkert

om glede

om skjønnhet

kraft

Den er et symbol på stahet

som vokser

der andre gir tapt

den gir ikke opp sitt eget

men prøver på å få sagt

at alle kan blomstre og stråle

og vise fram hvem de er

at alle i blant må tåle

litt storm og

litt ruskevær.

Den strekker seg

høyere bare

og viser seg

for enhver:

Så deilig

det er å leve

akkurat

der en er

STILLE STRYKER SOMMERVINDEN

Stille stryker sommervinden
kjærtegner de høye trær
lager lyd i bjerketreet
raslelyder finnes nær

Vindens sus er det du hører
slik en stille sommerdag
samt en tone fra en skjære
ispedd lyd fra høye trær

Selve livet taler til deg -
mildt og stille
slik det er...

Hør det vakre
Hør naturen

VISDOM

Å klappe trollmor på hodet
Å drikke av fjellbekkens klare vann
Å stå i stillhet ved enden av myra
Å se utover et mosekledd land
Å sitte på stubben når sol går ned
Å høre på fuglesangen...

Å vite
at dette

alt det du ser...

er ditt til å eie

alt sammen

JULETANKER

Jeg ser på min himmel over
så skinnende og klar
den gir meg en tanke bare
om livet som er og var
uendeligheten er vakker
selv om vi ikke forstår
vi bøyer vårt hode og takker
for denne, veldige, jorden vår

Snart fyller julen vår stue
et lys eller flere blir tent
og i meg, der kan jeg skue
dit jeg har tankene vendt
måtte vi dette bevare
langt utover julens tid
la all denne godhet vare
når høytiden er forbi

Et ønske stiger i natten
jeg vet ikke hvor det drar hen
det når kanskje opp til en stjerne
og setter seg litt på den
og strør ut den gode tanke
og sprer den i verden om
og kanskje den rører ved noen
som gir denne tanken rom?

Jeg ønsker at verden blir bedre
at folk ville slutte å slåss
at freden vil få en grobunn
som sprer seg i jordens koloss
at folk ville slutte å kives
at alle må ville fred
jeg ønsker at alle må trives,
for verden fortjener det

Den er nok naiv, denne tanken,
allikevel tror jeg på den:
for smilet kan knuse det vonde
og hender kan rekkes frem
hvis alle vil jorden verne
og slutte å rive den ned,
da kan vi finne dens kjerne –
så skjønnhet igjen blir å se

Jeg fylles av fred denne natten
min tanke er sendt av sted
den blir til et vakkert bilde
der alle får være med
Vi holder hverandres hender
og lager en ring så stor –
og verner vår fine klode,
vi, som er sammen på jord